Denne siden er automatisk oversatt.
Rex var en ganske reservert engelskmann som heller ville gjøre noe enn å diskutere det. Han var aldri gladere enn hvis en venn trengte hjelp med å rydde hyller eller skyss hjem. Han hadde en kunstnersjel, og familien elsket å se ham spille piano. Han kunne fortape seg i det. I sin ungdom var han populær blant alle morens venner fordi han spilte sentimentale melodier som fikk dem til å gråte.
Rex Gray ble født i 1917 i den lille landsbyen Long Clawson i Midlands i England, der livet gikk i et langsommere tempo. Faren lærte Rex å kjøre bil da han var 12 år gammel, før myndighetene hadde sjekket om man faktisk kunne nå pedalene.
Etter endt skolegang flyttet Rex til Nottingham, der han utdannet seg til bygningsinspektør hos de lokale myndighetene. Der kom han i kontakt med Oxford Group, noe som passet godt med hans metodistiske oppvekst. Kort tid etter ble han innkalt til andre verdenskrig, der han fikk bruk for sine tekniske evner i Royal Engineers. Da han var 23 år gammel, var han sersjant på borgermesterens kontor i Dunkerque i Frankrike.
I 1940 var over 300 000 soldater strandet der, mens fiendens styrker kom faretruende nær. Man trodde det var umulig å redde så mange menn, ettersom stranden var for grunn for store skip. Men statsminister Churchill ville ikke la så mange menn bli fanger eller det som verre var uten en desperat innsats. Så han og viseadmiral Ramsay kastet læreboken ut av vinduet og ba om at private, små båter skulle krysse det 25 mil lange havet for å redde dem. 850 småbåter klarte å redde mer enn 336 000 britiske, franske og andre allierte soldater mens bomber og kanonskudd regnet ned over dem. Rex var med på en av de siste båtene.
Senere ble han stasjonert i Kairo, der han møtte egyptere og soldater som tok imot Oxford-gruppens budskap om helbredelse og forsoning. Til tross for krigens grusomheter var den en bevissthetsutvidende opplevelse for denne gutten fra landet.
Etter krigen vendte han tilbake til Nottingham, der han møtte og giftet seg med en lærerstudent, Betty Fox. Han arbeidet i det offentlige som takstmann for eiendommer. Rex og Betty forsøkte å hjelpe folk uansett hvor de bodde, men da de flyttet til Newcastle i 1966, fikk de en spesiell følelse av å ha et formål. De brukte hjemmet sitt til å få utenlandske studenter til å føle seg velkomne i Storbritannia, og de møtte mange fra Karibia som inviterte dem på besøk mange år senere.
I 1972 beordret den beryktede diktatoren Idi Amin utvisning av Ugandas asiatiske samfunn.
Det er alltid et følsomt øyeblikk når en påfallende annerledes gruppe ankommer et område i massevis. De kan lett bli beskyldt for å være skyld i eventuelle vanskeligheter. Rex og Betty var seg dette bevisst, og de gjorde sitt ytterste for å hjelpe til ved å forsøke å knytte lokalsamfunnsledere sammen med politi, lærere, arbeidsgivere og så videre. Sammen med sine nye venner, Hari og Ranju Shukla, arrangerte de uformelle sammenkomster i regi av IofC, der alle kunne snakke fritt og lære noe om hverandres liv og kultur. De fant likesinnede i andre byer både i Storbritannia og andre land, og kalte dette prosjektet Hope in the Cities. Senere ble de invitert til å bli med i Community Relations Council for å øke effektiviteten.
Det er umulig å vite hva arven etter dette arbeidet ble, men Newcastle holdt seg relativt rolig i en periode da rasemotsetningene kokte over i andre britiske byer på 1970- og 1980-tallet. Og i 2018, da David Down, ektemannen til Rex' datter Barbara, ble valgt til borgermester i Newcastle, møtte de et bredt spekter av mennesker som fortsatt betraktet foreldrene hennes med respekt, takknemlighet og hengivenhet.
