Denne siden er automatisk oversatt.
"Planlegging hører inn under Den Hellige Ånds avdeling og jurisdiksjon. Jeg leste denne setningen i Klaus Bockmuehls bok, Å lytte til Gud som talersom min kone Susan og jeg har brukt til vår stille stund om morgenen. Den fikk meg til å stoppe opp! Ja, jeg tror på å lete etter Guds veiledning i livet mitt når det gjelder verdier, formål og relasjoner, men planlegging?
Bockmuehl skriver ut fra et dypt bibelsk perspektiv. I sin utforskning av Apostlenes gjerninger bemerker han at Den hellige ånd noen ganger ga instruksjoner som virket kontraintuitive og lite strategiske. Den første kristne misjonen var ikke et produkt av menneskelig resonnering (f.eks. "Hvis vi griper oppgaven an på denne måten, vil den ha størst mulig effekt"). Når Den hellige ånd instruerer Paulus og hans team om ikke å dra til provinsene Asia og Bithynia, ser det ut til å "bevisst gå på tvers av slike menneskelige beregninger". Disse provinsene var naturlige mål; "de var de neste i rekken, både geografisk og med tanke på de folkerike byenes misjonsmessige betydning".
Bockmuehl bemerker likevel effektiviteten til et "bemerkelsesverdig lite antall mennesker" som ble sendt ut for å bringe budskapet til Samaria, Etiopia, Hellas og Roma. "Denne tilnærmingen ville ikke ha blitt valgt av mennesker med rasjonelle, kalkulerende holdninger".
Hva skal vi legge i dette? Det kan da ikke bety at vi skal oppgi all strategisk planlegging? Jeg tror vi ble gitt evnen til å resonnere av en grunn. Jeg tror ikke Bockmuehl antyder at vi skal ignorere dette. Men de siste tiårene har alle ideelle organisasjoner, inkludert åndelig baserte organisasjoner som min egen, blitt stadig mer presset til å måle, evaluere, prioritere og, ja, planlegge. Kanskje vi noen ganger mister av syne behovet for å søke visdom fra en høyere makt.
Paulus og hans team "skilte ikke mellom hva og hvordan, og overlot det ene til Gud og det andre til mennesker". Bochmuehls skrift er en nyttig påminnelse om at den ultimate strategen er den som er klar over alle faktorene, og mange av dem kan vi kanskje ikke forutse. Det er ingen tilfeldighet at min svigerfar Alan Thornhillsførste teaterstykke het The Forgotten Factor.
Jeg blir minnet om en tid på begynnelsen av 2000-tallet da Hope in the Cities-programmet vårt i Richmond, Virginia, hadde ekspandert nasjonalt, og jeg stadig reiste rundt både i landet og internasjonalt. Store bidragsytere støttet oss. Alt dette var strategisk, viktig arbeid. Men i noen brev til kolleger skrev jeg om den økende følelsen av press og utmattelse. Det var også interne utfordringer i teamet.
En helg fikk Susan og jeg tilbud om å låne hytta til en venn ved foten av Blue Ridge Mountains. Mens vi så på solnedgangen, fikk vi de første konturene av det som etter hvert skulle bli Community Trustbuilding Fellowship. I stedet for å reise til andre byer hele tiden, ble det fokusert på å bringe samfunnsledere til Richmond og bruke byen som et kontinuerlig "laboratorium" for læring. Hittil har deltakerne kommet fra 16 delstater, og de bruker nå verdiene og ferdighetene de har lært, i sitt arbeid i delstatsforvaltningen, helsevesenet, utdanningssektoren, næringslivet, trossamfunn og i grasrotorganisasjoner. Og i dag inspirerer denne modellen til lignende tiltak på alle kontinenter.
Dette initiativet var ikke bare et resultat av menneskelig planlegging, selv om det utvilsomt spilte en viktig rolle i utviklingen og gjennomføringen. Det var et resultat av at det ble skapt rom for refleksjon og bevisst lytting til "Gud som taler". Jeg synes det er nyttig å reflektere over denne erfaringen, og jeg håper at jeg er mer oppmerksom i dag.