Ekte kontakt i en hypertilkoblet verden

Menneskelige relasjoner gir oss en følelse av tilhørighet og nærhet, noe vi kan oppleve når vi har støttende relasjoner til mennesker rundt oss. De fleste av oss lever i en hyperoppkoblet verden. Gjennom sosiale nettverk er vi bare ett klikk unna å kommentere et bilde av en venn, et familiemedlem eller en kollega, eller starte en videosamtale.

Informasjonen vi får om det som skjer på den andre siden av jordkloden, når oss gjennom den ekstremt enkle og raske kommunikasjonen, og frembringer - avhengig av graden av kontakt vi har med mennesker på disse stedene eller graden av bevissthet vi har som verdensborgere - ulike følelser i oss.

Vi uttrykker personlige følelser og meninger på de sosiale nettverkene våre - med en slik intimitet - som om vi satt ansikt til ansikt med våre nærmeste, og mange av oss deler våre daglige aktiviteter/hobbyer med venner over hele verden. Og det er noe jeg har lært å anerkjenne og være takknemlig for etter mer enn tre år med å støtte et ukentlig forum for personlig refleksjon og gruppedeling i Latin-Amerika, kalt "YoEscucho/EuEscuto/Ilisten". Vi bruker Zoom-plattformen som generøst er stilt til rådighet av ...For A New World, og vi har oppdaget hvor verdifullt dette rommet for lytting, helbredelse og veiledning er i den virtuelle verden.

Når det er sagt, er den personlige kontaktens rikdom og kraft - å gi den etterlengtede klemmen, spise sammen, le og dele/analysere den nåværende tilstanden i verden som omgir og bekymrer oss - også nødvendig og styrker det virtuelle kontaktrommet vi fortsetter å ha.

Nylig fikk jeg oppleve begge sider av samme sak - virtuelle forbindelser og personlige møter - på en treukers reise gjennom Guatemala, El Salvador, Costa Rica og Honduras. Jeg fikk kontakt med og gjenoppta kontakten med mennesker som følger meg på min livsvei.

Etter denne intense agendaen av kontakter har jeg fortsatt å reflektere over viktigheten av kontakter i livet mitt, å knytte nye kontakter med mennesker som er åpne for kontakt, og å forbedre og opprettholde kvaliteten på de kontaktene jeg allerede har med enkelte mennesker.

Dette førte til følgende refleksjoner:

• Å gå i møte med den andre, forlate komfortsonen og gå inn i den andres rom med den kjærlige intensjonen om å uttrykke for dem at de er viktige for meg, og at det er derfor jeg gir dem min tid og oppmerksomhet. Jeg takker Bernard Paris, den store mentoren og medgrunnleggeren av det latinamerikanske initiativet Viva la Gente/Genteque Avanza, som fra tid til annen besøkte hundrevis av mennesker han hadde møtt på ulike tidspunkt i livet. Det å holde meg selv tilgjengelig og utenfor komfortsonen førte meg til tre flotte dager i Costa Rica, der min venninne Pilar Griffin, som var lydig og sjenerøs, inviterte meg til å besøke våre IofC- og Gente que Avanza-venner der.

• gå den andre i møte uten krav eller forventninger, med et åpent hjerte for å få kontakt med det den andre ønsker og/eller trenger, ikke med det jeg ønsker å si. Det er veldig sunt og gir en følelse av frihet å dele uten en bestemt agenda og være åpen for det som måtte komme frem. Til syvende og sist vil Ånden gjøre jobben sin og blåse i den retningen relasjonen bør styres.

• Gjennom å lytte til den indre stemmen og de absolutte prinsippene om kjærlighet, ærlighet, uselviskhet og renhet har jeg fortsatt å forstå hvor viktig det er å være "alltid klar" til å dele min historie, mine livserfaringer, min måte å tenke og leve på, mitt perspektiv på virkeligheten og IofCs livsforslag.
  
• Betydningen og vitaliteten av rollen som "kontaktperson" i et team, i et levende fellesskap, som er den personen som ringer, sender en melding, er interessert, inviterer, kobler sammen ... i IofC/MRAs fortid ble denne rollen ofte godt fylt av heltidsansatte. Hvem skal nå fylle denne rollen i mitt team eller fellesskap? Det trengs folk som er tilgjengelige, i sanntid, for å kunne svare på oppdraget. Et fellesskap eller et team som ikke har noen som har denne aktive rollen, risikerer å miste den vitaliteten som følger av å være sunt forbundet.

• Sist, men ikke minst, forsto jeg at når vi har knyttet dype bånd til en annen person, for eksempel når det gjelder misjon, tro, sosialt engasjement eller andre viktige elementer i vår felles menneskelighet, opprettholdes dette båndet over tid, og når vi er sammen igjen og deler, aktiveres den tidligere kontakten på nytt. Det opplevde jeg med vertsfamilier og venner jeg ikke hadde sett på over 15 år.... og det var en gave!

Det å vite hvor jeg knytter kontakter, hvordan de kontaktene jeg har knyttet, har det i dag, og hva jeg skal gjøre for å ta vare på disse kontaktene, er en viktig refleksjon i min tid i stillhet. Til syvende og sist gir livet mening når vi ser tilbake og ser hvor godt forbundet vi har vært med andre og med vårt kall i livet.

For å avdekke kallet vårt i livet, for å følge det, for å bryte ned hindringene i veien, for å løse de mest komplekse problemene som livet selv stiller meg overfor, for å sette et positivt fotavtrykk i denne verden ... for alt, alt, må vi være godt forbundet innover, utover og oppover.