Å se oss selv

Det siste året har for meg vært preget av to tilsynelatende motsatte følelser. På den ene siden smerten og sorgen i forbindelse med min svogers kreftsykdom og død. På den andre siden en indre glede over å oppleve Guds ledelse i arbeidet mitt.

Til tider har denne tilsynelatende dikotomien vært vanskelig å bære: Hvordan kan jeg føle glede i møte med slik lidelse, og hvordan kan jeg føle sorg når Gud føles så nær og så tydelig i arbeid? Jeg har begynt å forstå at smerte og glede går hånd i hånd - og at jeg ikke kan føle glede uten også å føle smerte.

Min treghet til å forstå dette kan være en av grunnene til at livet mitt noen ganger har vært overfladisk. I mitt ønske om å være fri for smerte har jeg altfor lett søkt den enkle veien. I mitt ønske om å unngå feil har jeg ofte ikke tatt sjanser. Selv om jeg kanskje har unngått en del smerte og visse feil, har jeg altfor ofte gått glipp av en opplevelse av glede i livet.

Jeg antar at dette er en del av mysteriet med at det er vår svakhet Gud ønsker å bruke, ikke vår styrke. Når jeg går kjærlighetens vei, med den smerten det innebærer, og velger å ta risiko, er jeg sårbar og svak - noe jeg hater. Likevel er sårbarheten min største ressurs.

Noe av det mest ubehagelige jeg har oppdaget, er forskjellen mellom det bildet jeg gir andre, og det bildet jeg har av meg selv. Jeg fremstår ofte som sikker når jeg føler meg usikker, som påståelig når jeg ikke helt vet hva jeg mener, som hard eller streng når jeg føler meg ganske skjør. Jeg har også oppdaget hvor lett jeg sårer andre mennesker - som regel uten å ville det.

Jeg kan spore frykten for smerte tilbake til tenårene da jeg gikk på skolen, og mine jevnaldrende var gutter som var ett eller to år eldre enn meg og følelsesmessig mer modne enn meg. Jeg var usikker og ble ofte ertet, og utviklet en sterk følelse av mindreverdighet. Etter hvert som jeg ble eldre, oppdaget jeg at jeg hadde problemer med å komme nær andre mennesker. Det virket som om det var noe inni meg som holdt andre på avstand. Det var først mange år senere at jeg forsto hvordan sårene jeg hadde opplevd i ungdommen, hadde fått meg til å stenge meg inne - helt ubevisst. Jeg hadde bygget en mur av beskyttelse rundt meg selv i håp om å forhindre at noen skulle komme nær nok til å såre meg igjen. Dette hadde påvirket alle relasjonene mine.

Et vendepunkt kom da jeg kjente en stemme inni meg som sa: "Jeg elsker deg. Det spiller ingen rolle om du føler deg verdt å elske eller ikke. Jeg elsker deg akkurat slik du er. Jeg begynte å få et glimt av Guds underfulle kjærlighet, som gis fritt og likt til hver og en av oss - enten vi synes vi fortjener det eller ikke.

For to år siden deltok jeg sammen med andre i en "tilretteleggingsopplæring". Etter to dager sammen trakk kurslederen ut av hver enkelt av oss hva vi hadde lært. Da det var min tur, sa hun: "Edward, jeg ser på deg som et sterkt eiketre.

Jeg stotret: "Men jeg er ikke sånn, jeg føler meg veldig øm og skjør inni meg, slett ikke som et eiketre".

Hun så meg rett inn i øynene og sa: "Du må lære deg å ta ansvar for hvordan du virker på andre".

Det var en smertefull, men befriende oppdagelse at jeg måtte slutte å unnskylde handlingene mine ved å si til meg selv at jeg egentlig ikke er slik.

Jeg sliter stadig med dette. For bare noen uker siden følte jeg meg for eksempel kritisert av noen på et møte. Jeg svarte på en måte som den andre personen senere sa at hun opplevde som uhøflig og sårende. Jeg var fristet til å unnskylde meg med at jeg ble feilsitert og misforstått. Men jeg bestemte meg for å ta ansvar for hvordan jeg hadde fremstått, og oppriktig be om unnskyldning for det.

Denne typen oppvask er en fryktelig hyppig erfaring for meg, og den minner meg stadig på hvor mye jeg trenger tilgivelse fra Gud og fra vennene mine.