Denne siden er automatisk oversatt.
Fremveksten av British Airways - i form av forløperen BOAC - etter 1945 skyldtes i stor grad RAF Transport Commands krigserfaringer. Etter hvert som krigen trakk ut, ble menn og materiell, som til da hadde blitt fraktet sjøveien, i økende grad fraktet med fly over hele verden.
Mye av denne utviklingen startet under felttoget i Nord-Afrika og beleiringen av Malta, begge krigsskueplasser der skip viste seg å være lette mål for fly og ubåter. I sentrum for utviklingen sto Patrick Foss, som da var en ung wing commander.
Foss, som var utdannet ved Pangbourne Nautical College, gikk inn i RAF i 1932, men med tanke på en karriere innen sivil luftfart. Men krigen la beslag på ham, og han forble en RAF-mann. Sommeren 1940 fløy han i slaget om Storbritannia og deltok i de første bombetoktene over Tyskland.
Deretter ble han sendt til Malta, der han ledet en Wellington-skvadron som opererte fra øya i tokt mot sicilianske og søritalienske havner. Napoli, Bari og Brindisi ble alle angrepet høsten 1940 med det formål å forstyrre de italienske forsyningslinjene til styrkene i Albania - hvorfra de var i ferd med å koble seg til Hellas - og i Libya.
I tillegg til å være et potensielt vepsebol for bombefly ble Malta også brukt som mellomstasjon for fly som fløy fra Storbritannia til Egypt, der ørkenflyvåpenet var under oppbygging. På denne turen var flyene ekstremt sårbare for angrep fra begge aksemaktenes luftstyrker, i tillegg til at det krevde nøyaktig navigasjon for å finne frem til en så liten øy, og at mange av mannskapene på fergene ikke var spesielt erfarne, siden det var desperat behov for erfarne mannskaper til luftforsvaret av Storbritannia.
Foss oppdaget at tapstallene for flyene som ble fraktet til Malta - én av fire gikk tapt - var høyere enn for Bomber Command under operasjoner over Tyskland. Dette gjorde ham opprørt, og han utarbeidet en brosjyre om hvordan man finner Malta i mørket. Den vakte hans overordnedes oppmerksomhet, og han ble beordret til å rapportere til Air Ministry i London. I en alder av 27 år ble han utnevnt til assisterende organisasjonsdirektør for fergedriften.
Som sådan var han ansvarlig for å organisere transporten av luftbårne invasjonsstyrker og for å fly høytstående russiske og amerikanske embetsmenn og britiske VIP-er. Blant dem var Churchill på sitt hemmelige oppdrag til Middelhavet, Kairo, Casablanca, Moskva og til slutt Jalta. I selvbiografien Climbing Turnsbeskriver Foss sitt første møte med Churchill. Statsministeren spurte: "Hvem er denne unge mannen?". Da han fikk vite at Foss var hans rådgiver innen lufttransport, så Churchill på ham og sa: "Så du tar meg med til Joe?". I et vilt øyeblikk klarte ikke Foss å tenke på hvem Joe kunne være. Så innså han at Churchill mente Josef Stalin. "Ja, sir", svarte han. "Vel", sa Churchill, "hvordan vil det være i Teheran? Trenger jeg varme underklær?
I mars 1943 ble Foss forfremmet til gruppekaptein (operasjoner) for å lede den nyopprettede Lufttransportkommandoen. I løpet av ett år hadde den nye kommandoen vokst fra ti til 700 personer. Under landgangen i Normandie på D-dagen fraktet Transport Command's 38 Group hærens luftbårne styrker i rundt 200 Dakota C47.
Mot slutten av krigen ble Foss utplassert som sjef for den nye lufttransportskolen i Netheravon på Salisbury Plain. "Det kunne ikke ha skjedd noe bedre for meg", sa han senere. "Det var en mulighet til å fremme den saken som sto mitt hjerte nærmest - å lære opp offiserer, som ble flyttet fra kampkommandoer til transportfly, i hvordan de skulle operere og administrere et nytt flykonsept. Ved krigens slutt hadde rundt 300 offiserer gått gjennom lufttransportskolen.
En munter og usofistikert tro preget Foss, både i krig og fred. På 1930-tallet hadde han sluttet seg til Oxford-gruppen (senere Moral Re-Armament), som utfordret ham til daglig å praktisere "tillit og samarbeid, kombinert med å be Gud om å vise hva som er rett", som han uttrykte det. Han hevdet at mye av hans initiativ og vilje til å ta ansvar skyldtes dette.
Tidlig i 1947 la han ut på en farefull reise sammen med to kamerater - angivelig for å komme seg etter krigens utmattelse - og fløy en enmotors Percival Proctor gjennom Europa og via Kenya til Kapp. Kenya ble hans andre hjem, og han flyttet dit med sin kone Margaret etter at de giftet seg i 1952.
Der viet de all sin tid til moralsk opprustning. Det var tiden for Mau Mau-opprøret mot det britiske kolonistyret. Foss ble kjent med Jomo Kenyatta, Kenyas senere første president, og andre av Mau Maus kikuyu-ledere. Han mente at disse mennene, som ble arrestert for sin deltakelse i Mau Mau-opprøret, ikke bare burde holdes i interneringsleirer, men omskoleres til å lede folket sitt i nasjonsbyggingen. Dette førte til at det ble opprettet en ny leir ved Athi River, der en slik tilnærming ble brukt. Mange av dem som gjennomgikk Athi River-eksperimentet, fikk senere ansvarsfulle stillinger i det selvstendige Kenya.
Patrick Foss vendte tilbake til England i 1960. Fra 1961 var han i 20 år sekretær for Friends of the Westminster Theatre, som på den tiden fungerte som en av MRAs viktigste propagandaorganer.
Han etterlater seg enken Margaret, en sønn og en datter.
Group Captain Patrick Foss, OBE, en av grunnleggerne av RAF Air Transport Command, døde 6. november 1996, 82 år gammel. Han ble født 8. november 1913.
Først publisert i The Times, november 1996
English
