I går ble jeg ferdig med å oversette en bok til portugisisk som jeg anbefaler til alle jeg møter: Peter Howard – Life and Letters . På For a New World- nettstedet kan du finne denne boken i sin originale engelske versjon, og også oversettelser til fransk , tysk , spansk og min oversettelse til portugisisk .
Det var den typen bok som fikk meg til å gråte, reflektere og undre meg over min daglige dedikasjon og forpliktelse til Gud; Det var rett og slett vanskelig for meg å ville fullføre den, og jeg må helt sikkert lese den igjen for å fortsette å "få mest mulig ut av" alt som kan utfordre meg i livet jeg bestemte meg for å lede.
Boken består for det meste av brev skrevet av Peter Howard skrev til sin kone Doë mens han reiste på Moral Re-Armament-oppdrag – noe som nesten alltid var. Selv på avstand kan du se hvor dedikert Howard var til sitt ekteskapelige forhold. Han skrev nesten daglig til sin elskede Doë, og delte gleder, visjoner, tristhet, frustrasjoner og aspekter av hans utviklende spiritualitet. Han ga inntrykk av erfaringene han samlet fra livene til menneskene han kjente og landene han besøkte, med deres særegne kulturer. Han delte også utfordrende situasjoner som krevde en viss forandring hos ham – så vel som nostalgien han følte for familielivet (med henne og barna deres) og for landet deres som de hadde bygget selv.
Men det jeg vil fremheve her er et av spørsmålene som fulgte meg gjennom hele lesingen av boken: Hvordan ville Doës svar på disse brevene vært? Hva snakket hun om, hva fortalte hun ham, hvordan levde hun hverdagen sin som ansvarlig for gården, for barna deres, for skolehverdagen, for rengjøring, for mat, for forholdet til de trofaste ansatte som jobbet på jorden og tok seg av dyrene?
Er ikke alle disse tingene som virker så vanlige og "uattraktive" også en del av DEN STORE MISJONEN? Å være tilstede når barnets første tann faller ut, når det skriver sine første ord, når det ikke oppfører seg så bra og du må sette deg ned og ha en "seriøs" samtale, og når du snakker om det viktigste, morsomste og interessante hendelser som vi opplever hver dag...
Kan det være at Doës brev fortalte denne andre siden av mynten? Muligens det, fordi dette var hennes daglige liv... og mens Peter prøvde å inspirere menn og kvinner over hele verden slik at de kunne søke Guds veiledning, gjorde Doë det samme med barna sine, og prøvde å hjelpe dem til å bli gode borgere for denne verden. For en oppgave for begge!
Det merkelige er at under mine refleksjoner rundt boken, mens jeg oversatte den, reiste min mann Ismar Villavicencio gjennom forskjellige land i Mellom-Amerika i noen uker, tok kontakt med venner og underviste i noen kurs om etisk ledelse.
Noen av mine nære venner sa til meg på dette tidspunktet: "Jeg synes du også burde reise med mannen din", "du savner den gode delen av oppdraget". Og innerst inne følte jeg ikke at jeg mistet den «gode delen». Hvis jeg er klar over for Gud at jeg er der jeg burde være, vil ikke dette være den gode delen for meg?
Når en av oss trenger å være borte og ta vare på en viss front, bør ikke den andre ta seg av hjemmefronten som er like viktig?
Jeg har aldri følt at noen "oppdrag" er viktigere enn andre, jeg kaller dem aldri store eller små, de er rett og slett OPPDRAG, og hvis det er Gud som inspirerer hver av dem, så omfavner jeg dem som en del av prosessen der han ønsker å LED meg.
Derfor verdsetter jeg begge sider av mynten så mye fordi de begge er like store, de lager begge mynten. Og jeg verdsetter det faktum at vi omfavner oppdraget vårt som det viktigste i verden, uansett hva det er, uansett om andre innser det eller ikke, uansett om det er det mest høylytte eller om det er et stille oppdrag.
Det viktigste, etter min erfaring, er at uansett oppdraget må det være det rette for meg og at jeg prøver å leve det så trofast som mulig. Den vil ikke være fri for feil (det vil være mange av dem), men den vil være full av god læring som er verdt LIVETS GAVE!!
English