Fisher of Men

Blant de mange fantastiske bøkene som er utgitt på For en ny verden, er det én som ble en "fiskekrok" for meg personlig. Det er Leif Hovelsensmemoarer Ut av den onde nattenhvis russiske oversettelse Gjennom veggene forfatteren presenterte i Moskva i 2006.

2010-2013 var perioden da jeg var spesielt opptatt av å gjøre landet mitt mer demokratisk og humant. I disse årene virket det som om det var mulig å forvandle vårt mangelfulle demokrati til et sunnere - vi trengte bare å fikse det ene og det andre, så ville systemet begynne å fungere bedre. Derfor virket ideen om at du aldri vil kunne skape en positiv endring i samfunnet med mindre du selv følger prinsippene om absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet i ditt eget liv, vill og helt urealistisk. Jeg likte den oppriktige stilen i boken og følte meg solidarisk med forfatteren når han skrev om sine erfaringer med å be fiendene om unnskyldning. Men alle Leifs levende eksempler på hvordan oppriktig oppførsel og ærlige unnskyldninger bidro til å forandre menneskelige relasjoner, familier og hele nasjoner, var ikke nok til å overbevise meg om at fire absolutter er den eneste veien å gå. Jeg trodde at det generelt var riktig å være ærlig, ren, uselvisk og kjærlig til enhver tid, men man kunne ikke leve etter det. Man kunne ikke være åpen og ærlig mot alle. Erkjennelse av egne feil for å løse en konflikt med en motstander er selvsagt en god og nødvendig ting - dette var ikke akkurat en oppdagelse - men det vil ikke fungere med de fleste.

Tanken om at demokratiet begynner i meg og avhenger av mine personlige egenskaper, hvorav absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet er de viktigste, satt likevel dypt i meg og fortsatte å gnage stille på min plettede samvittighet. Det ville være en overdrivelse å si at jeg tenkte for mye på det, men umerkelig begynte jeg å vurdere oppførselen min opp mot absolutte moralske standarder. Resultatet var altfor ofte skuffende, og det gjorde meg motløs, slik at jeg ble like skeptisk til absolutter i det virkelige liv som før.

I 2011-2012 bodde tilfeldigvis en tilsynelatende merkelig familie i noen måneder i det store huset til vennene mine, som jeg pleide å besøke ganske ofte. Etter hvert havnet jeg i bitter konflikt med både mannen og kona. Sistnevnte gjorde hva som helst for å fornærme meg på ulike måter, og uten at jeg var helt klar over det, tok jeg igjen på samme måte. Min personlige overbevisning var at det var damen som hadde tatt initiativet til konflikten, så kløften ble stadig større hver gang jeg kom for å drikke te med vertskapet.

Til slutt fant de et nytt sted å bo og forberedte seg på å flytte ut. Jeg besøkte vennene mine kort tid før de beryktede leieboerne skulle flytte. Det var svært sannsynlig at jeg aldri ville se dem igjen - for en lettelse! Men jeg hadde en ubehagelig følelse i magen av at jeg var i ferd med å skilles fra disse menneskene for alltid på virkelig dårlige vilkår - og det ville være uopprettelig.

Tankene gikk til Leifs historie - hvordan han ba sine fiender om unnskyldning for sitt hat. Var dette relevant for min sak? Var det verdt et forsøk? Jeg var ikke sikker. Tvert imot var jeg ganske sikker på at denne personen var håpløs, og at mine forsøk på forsoning ville være helt håpløse for henne.

Likevel bestemte jeg meg for i det minste å renvaske min egen samvittighet ved å erkjenne mine "10 % skyld" - uansett konsekvensene. Jeg stålsatte meg, konsentrerte meg om de gale tingene jeg hadde sagt til henne, og holdt en kort "unnskyldningstale". Effekten var helt uventet: Hun begynte å gråte. Gjennom hulkene begynte hun å si unnskyldninger til meg. Det viste seg at krangelen vår hadde påført henne mye lidelse (jeg hadde aldri gjettet det, jeg hadde vært sikker på at hun nøt det). Vi hadde en oppriktig samtale som ga oss begge en følelse av stor lettelse. På mirakuløst vis skiltes vi som venner - og ikke bare med damen selv, men også med mannen hennes.

Med sin noe omflakkende livsstil møtte jeg aldri familien igjen, men jeg satt igjen med mer enn bare et lettere hjerte. Jeg så at Leif Hovelsens metode fungerte. Det gjorde den virkelig, selv med dem som jeg hadde betraktet som "gærninger". "I utgangspunktet er vi alle mennesker, uansett hvor uberegnelige vi kan virke på hverandre", tenkte jeg.

Det var ikke slik at "siden da har jeg forandret meg". Som Vreni Guisin en gang sa til meg: "Vi forandrer oss ikke på én dag". Men den episoden ga meg en overbevisning om at absolutt ærlighet om seg selv kan gjøre underverker hvis man er klok nok til å praktisere det.

Historien over handler ikke akkurat om meg selv. Den handler om den store nordmannen Leif Hovelsen, som gjennomgikk en forferdelig opplevelse i en nazistisk konsentrasjonsleir og kom seg ut av den for å bli "menneskefisker".

Navnet hans dukker jevnlig opp i historier om mennesker, noen ganger helt uten tilknytning til hverandre. Sturla Johnson, lege og MRA-medlem i sine yngre år, forteller om vennen Leif Hovelsen som på 1950-tallet tok ham med til Caux og introduserte ham for MRA. Camilla Nelson, høyskolelærer og en annen MRA-heltidsansatt, nevner ham som en kjær venn av familien som bodde i MRA-huset i Oslo, der hun tilbrakte sin barndom. Filosofen Gregory Pomerants omtaler ham i etterordet til den russiske utgaven av Leifs memoarer som en av sine gode og svært gamle venner. Universitetslektor Olga Z., enke etter en dommer i den russiske konstitusjonsdomstolen, husker at Leif ga mannen hennes kjøretimer i de norske fjellene. Regnskapsfører Lyudmila K. forteller hvor mye Leif beundret det utmerkede skianlegget deres i nærheten av Vorobyev-åsene i Moskva. Listen over mennesker som han berørte og som han tilfeldigvis innprentet en god tanke i, inneholder hundrevis av navn. Spesielt lang er listen over oss russere som Leif Hovelsen knyttet varige vennskapsbånd med. Ikke alle av oss ble synlig forandret - men hver og en av oss endrer garantert tonefall og ansiktsuttrykk når navnet Leif kommer opp.

Men det som virkelig kjennetegnet Leif Hovelsen som internasjonal tillitsbygger, var den varmen og respekten han snakket og skrev med om sine tyske og russiske venner, altså om dem som kom fra de landene Norge hadde et svært kontroversielt forhold til. Jeg ble dypt berørt av hans oppriktige beundring for motet og visjonene til de tyskerne og russerne som med livet som innsats kjempet mot totalitære regimer. Leif Hovelsen var den som oppdaget for seg selv og delte "det beste fra Russland" med resten av verden, og gjorde dermed den unike opplevelsen av de sovjetiske dissidentene til en universell moralsk og åndelig arv.

Jeg traff ham bare to ganger: én gang på den norske ambassaden i Moskva, da han kom for å presentere den russiske utgaven av boken sin. Den andre gangen var i juli 2011, da jeg besøkte ham på et hospits i Oslo sammen med hans (og nå min egen) venn Jens J. Wilhelmsen, bare to måneder før han gikk bort.

Elena Shvarts, Moskva