Hopp til hovedinnhold

Når gir vi opp håpet?

Blog author:
Står vårt håp om en bedre verden i veien for den bedre verdenen vi håper på?

Denne siden er automatisk oversatt.

Anonyme Alkoholikere(AA) har sine røtter i transformasjonserfaringene til sine to grunnleggere, som var involvert i The Oxford Group (OG), som senere ble til Moral & Spiritual Rearmament (MRA), som i dag heter Initiatives of Change(IofC). Oxfordgruppens praksis bidro i stor grad til at de to grunnleggerne av Anonyme Alkoholikere ble edruelige, og de brukte denne praksisen til å utvikle AAs 12 trinn, som er en kodifisering av Oxfordgruppens metoder og praksis. Mange anerkjenner Frank Buchman som en nøkkelperson i å påvirke alt det ovennevnte til å ta form og få fart.

Det første trinnet, trinn 01, i 12-trinnsprogrammet er:

"Vi innrømmet at vi var maktesløse overfor alkoholen - at livene våre var blitt uhåndterlige."

Tanken er at den alkoholavhengige sannsynligvis har prøvd alt for å komme seg ut av avhengigheten, men mislyktes. De har forsøkt alle mulige selvhjelpsmetoder og har til slutt akseptert at deres egen viljestyrke ikke vil fungere, at de er maktesløse overfor avhengigheten. De har overgitt seg til det faktum at de ikke er i stand til å finne veien ut av denne situasjonen. De har gitt opp sin handlekraft, sin kontroll, de har nådd bunnen, sine grenser, de er håpløse.

Det er interessant å merke seg at når en person når dette stadiet av autentisk maktesløshet, og fullstendig gir opp troen på at han eller hun kan endre seg selv og håndtere avhengigheten, kan noe uventet skje. Når maktesløsheten blir akseptert, innrømmet og overgitt, oppstår det en ny type handlekraft og handlekraft som ikke var tilgjengelig før, og som bare finnes på den andre siden av håpløsheten og overgivelsen. Denne reisen kan ikke produseres, det høres ut som et paradoks, det er kontraintuitivt.

Jeg lurer på om vi befinner oss i en lignende situasjon globalt. La meg forsøke å forklare hva jeg mener, selv om jeg fortsatt prøver å forstå det selv!

De fleste er enige om at den nåværende globale situasjonen er på randen av kollaps i enhver forstand, at miljø- og menneskesystemer viser skremmende nivåer av utryddelse og fattigdom, og at voldelige kriger fortsetter å drepe tusenvis av mennesker. Noen kaller alle disse gjensidig avhengige problemene for en polykrise. Noen mener at det er noe dypere og mer grunnleggende galt, og kaller det en metakrise.

De fleste vil være enige i en eller annen versjon av denne analysen, men likevel er det i de fleste miljøer, samfunn og grupper jeg befinner meg i, en tro på at vi kan forandre oss og redde verden. Det vanlige narrativet er at "jeg har forandret meg i løpet av livet mitt, jeg har endret tenkemåte og atferd, så forandring er mulig, og det er håp for fremtiden hvis vi alle kan finne en måte å forandre oss selv og våre globale systemer på". Det finnes mange tilnærminger som prøver å finne en vei fremover - systemtenkning, kompleksitet, endring av narrativet, global transformasjon, moralsk fantasi, de indre utviklingsmålene, bærekraftsmålene, impact-investeringer, tillitsskapende programmer osv. Jeg er sikker på at de alle har noe å tilby, og jeg er selv involvert i noen av dem!

På et nettgruppemøte stilte jeg spørsmålet "Hva om vi ikke kan forandre oss selv, og det fortsatt er håp for verden?". Etter noen minutters stillhet avviste de fleste forslaget mitt og fortsatte å holde fast ved tanken om at de selv hadde opplevd forandring, og at det derfor er håp om at mennesker kan forandre seg, og dermed håp for verden.

På et eller annet nivå plasserer denne troen på personlig endring mennesket i midten av problemet, og dermed mennesket i midten av løsningen. Det finnes andre som har en posthumanistisk tilnærming til verden, noe som ikke betyr at menneskene er borte, men at de ikke setter mennesket i sentrum for all tenkning og alle fortellinger, men i stedet setter for eksempel jorden i sentrum. I noen religioner plasseres Gud i sentrum. Å sette mennesket i sentrum er en måte å tenke på som delvis har ført til at denne "geologiske tidsperioden" kalles antropocen.

Gregory Bateson mente at vår bevisste målrettethet var blitt en patologi, en sykdom som skilte oss fra millioner av år med evolusjonær visdom. Han mente at vår kalkulerende tankegang og språkbruk gjør det mulig for oss å navngi ting på måter som fjerner dem fra sine sammenhenger og relasjoner, slik at vi kan utnytte dem. Buchman så noe lignende i menneskets tenkning, en egoisme som han forbandt med "materialisme", og som går igjen i flere av talene hans.

Hva om det er dette som er det grunnleggende problemet, at menneskeheten tror og håper at den har makt til å komme seg ut av denne polykrisen? Hva om problemet er at denne polykrisen er et resultat av menneskehetens avhengighet av en måte å være, gjøre og leve på der den setter seg selv i sentrum? Hvis det er en avhengighet, vil menneskeheten først prøve å gjøre alt den kan for å komme seg ut av denne avhengigheten, og selvfølgelig fortsette å gjøre det verre etter hvert som den mislykkes, og etter hvert som den mislykkes, vil forsøkene bli mer og mer desperate. Løsningene og fremtidsforestillingene som gir håp, kommer ofte ubevisst fra avhengigheten, og dermed blir de en del av problemet, ikke veien ut.

Hva om veien videre er å gå til det stedet mange frykter, nemlig trinn 01 i de 12 trinnene, å gi opp, å innrømme vår maktesløshet, å bli håpløs, å tro at vår egen viljestyrke ikke vil få oss ut av dette, at vi ikke kan forandre oss selv og forandre verden?...?

Håp kan være en del av avhengigheten. Vi håper på en bedre fremtid, vi forestiller oss en mer bærekraftig fremtid, og vi handler for å gjøre det mulig, vi prøver å forandre oss selv og verden. Det høres jo bra ut, ikke sant? ... men hva om dette håpet faktisk er en måte å unngå nåtiden på, å unngå den virkeligheten vi har foran oss, å unngå den hjerteskjærende og sjelelig ødeleggende smerten vi er nødt til å møte, å unngå å akseptere at vi er dypt involvert i og ansvarlige for den volden mange utsettes for, slik at noen, som meg, kan ha den livsstilen jeg har...

Når jeg har delt denne ideen med de fleste som prøver å gjøre en forskjell, blir de deprimerte, noen til og med sinte, og ønsker ikke å snakke mer om det fordi det får dem til å føle seg håpløse. De vil vite hva som er alternativet, hva som er løsningen. Når jeg sier at jeg ikke vet, at jeg ikke kan forestille meg det, og kanskje ingen av oss kan det, fordi den utenkelige fremtiden ligger utenfor trinn 01, ser de på meg som en som har gått seg vill, og jeg er enig med dem! Kanskje det kan hjelpe oss å gå oss vill i sprekkene i tenkningen vår...

Jeg er klar over at det er mange mennesker som kanskje allerede er der, som tror at det ikke er mulig å forandre seg selv og verden, at de er maktesløse og ubetydelige, og at de er observatører som ser verden kollapse.

Poenget mitt er imidlertid at uansett om du tror at du kan eller ikke kan forandre deg, er utgangspunktet for tankeprosessen det samme: Den setter deg, eller menneskeheten, i sentrum!

Trinn 01 i de 12 trinnene er å nå et punkt der selve ideen om å sette oss selv i sentrum ikke lenger er gyldig, vi mister troen på det, vi aksepterer, innrømmer og omfavner vår maktesløshet, vi gir opp håpet på oss selv og vår viljestyrke ...

... og derfra blir kanskje en ny form for handlekraft tilgjengelig, en ny form for håp dukker opp, et håp som har noe annet i sentrum, et håp som oppstår fra et annet sted og et annet oss, et håp som gjør at vi kan gå videre til de andre 11 trinnene!

For Frank Buchman, som kristen, var dette å sette Guds vilje og Guds veiledning i sentrum for hans tenkning, i sentrum for hans liv og i sentrum for gruppens liv, i sentrum for "nasjoner", en verden ledet av Gud. Jeg tar ikke til orde for Gud, jeg anerkjenner snarere ideen om å desentralisere mennesket!

Det paradoksale er at trinn 01 ikke er et bevisst valg, ikke et opplyst valg, ikke et rasjonelt intellektuelt valg, det er det stikk motsatte, det er et brudd i hjertet og sinnet, et sammenbrudd når smerten til planeten og millioner av mennesker virkelig kjennes, det handler om å gå inn i fortvilelse og håpløshet.

Joanna Macy kjenner igjen de to sidene av denne fortvilelsen. Hun skriver: "Vi oppdager hvordan det å fortelle sannheten om våre kvaler for verden river ned murene mellom oss og trekker oss inn i dyp solidaritet", og "når vi slutter å distrahere oss selv ved å prøve å beregne sjansene for suksess eller fiasko, frigjøres tankene og hjertene våre til øyeblikket".

Frank Buchman utviklet en daglig praksis der han forsøkte å desentrere seg selv, lytte til og la seg lede av den mer-enn-menneskelige verdenen. Han mente at grupper av mennesker kunne gjøre denne reisen kollektivt og individuelt, akseptere sin maktesløshet, gi opp håpet om den verdenen de ønsket å se, og i stedet søke etter neste skritt mot en fremtid de ikke kunne forestille seg eller utforme, men som de likevel kunne ha tro på. Han snakket om å ikke finne ut hvem som har rett, men hva som er rett.

Hva om håpet på oss selv er vår største hindring for å finne en vei fremover?


Steder for videre utforskning:

We welcome your comments on this blog. To participate in the discussion please visit our Facebook page via the link below.
Forfatter
Blog language

English

Forfatter
Artikkelspråk

English